Kategori: Ukategorisert

I påsken kom sprakk nyheten om at Bodø/Glimts unge talent Isak Helstad Amundsen skulle til TIL på ett sesonglangt utlån. Med salget av Lars Sætra til svenske Kalmar måtte TILs sportslige apparat plutselig ut på stopperjakt i en lagdel som egentlig var komplementert med den tidligere Glimt-gutten Casper Øyvann inn.

I den forbindelse så man raskt noen reaksjoner på at TIL ikke skulle være en farmerklubb for våre rivaler i Nordland, noe som man med denne låneovergangen noen fort kan tenke at man blir. Vi må dessverre innrømme at akkurat nå ligger Glimt framfor oss i klubbdrift og anseelse. Overgangen er en mulig gullgruve for Glimt all den tid det ikke foreligger en kjøpsopsjon for vår del og det leder selvsagt til reaksjoner som er helt forståelig.

Personlig er jeg ikke overrasket over at man plutselig får en tettere dialog med Glimt. Aasmund Bjørkan var selv heit i media som Simo Valakaris erstatter og alle vet at Gaute Helstrup og nevnte Bjørkan er gode venner. Samtidig er uheldigvis Glimt nå på ett annet nivå enn TIL.

Slik jeg ser dette vil det med TILs nåværende status i norsk fotball samt økonomi være tjenestesvikt om man ikke ser etter unge talenter hvor som helst i Norge, det gjelder også spillere fra den forblåste byen. Helstad Amundsen spilte 10 kamper i fjor for den soleklare serievinner og da Glimt lånte ut spillere på høsten i fjor ble han værende i stallen som backup for de skadeutsatte stopperne som var foran han i køen. Amundsen ble tidvis hyllet i nordlandsmedia for måten han kom inn i laget på og svekket i realiteten ikke Glimt noe som helst.

Jeg har personlig ikke sett noen direkte reaksjoner rundt den sportslige kvaliteten til Amundsen, og med bakgrunn i det jeg skriver over her bør det heller ikke komme noen. Amundsen er en moderne stoppertype og ikke minst er han rask og med stor sannsynlighet går rett inn vår startellever når sesongen sparkes i gang. Ironien er jo at serieåpningen er mot nettopp Glimt på Alfheim slik det ser ut akkurat nå.

Låne spillere eller ikke, kjøpsopsjon eller ikke?

En større del av denne debatten er jo hvorvidt TIL bør låne inn spillere uten mulighet til å kjøpe de, spesielt yngre gutter gjør jo at man blir tatt på temaet «spillerutvikling for andre klubber». Men jeg er og av den oppfatning av at TIL er blitt langt dyktige på ting som menneskebehandling og integrering av unggutter det siste året. Yngre spillere som kommer på lån nordover og kun blir det ene året vil få en referanse av hva TIL er med i resten av sitt fotball-liv. De forlater ofte klubben med en beskjed om at vi ønsker deg med videre nå, men uansett følger vi med på deg og din karriere. Skulle da en karriere ikke skyte helt fart, som f.eks med Sakarias Opsahl som nå er i a-troppen i Vålerenga og det er stopp der om ett år eller to så vil TIL med stor sannsynlighet ta deg nordover og gi deg en restart av karrieren.

Det man ser lån med opsjon på kjøp er at det ofte er litt eldre spillere som er på tur i fryseboksen i egen klubb. Ofte vil det være høyere lønnskostnader involvert her samt opsjonssummer som er for høye. Ja, summene kan reforhandles, men i beste fall går de veldig lite ned. Man legger derfor fort en større pott penger i disse lånene enn billigere lån av unge gutter. Spesielt om man utløser opsjonen også viser det seg at spilleren man hadde kun hadde en meget god sesong i seg, da er det fort mange kroner tapt for en stram klubbøkonomi.

Dette tatt i betraktning så er jeg helt for lån av yngre spillere uten kjøpsopsjon så lenge talentet er godt nok selv om full klaff er jo lån av yngre talenter med opsjon.

TILs egne talenter

Vi har absolutt en del av de selv, men selv om mange fikk spilletid i Obos i fjor så er man på ett annet nivå ligamessig nå. Våre yngre som Hafstad, Robertsen, Norheim, litt eldre Mikkelsen og litt mer ukjente Isak Kjelsrud Vik vil absolutt få spilletid i år. Der Mikkelsen nok blir mer jevnlig i startoppstillinger må de andre være med tålmodig med spilletid. Det ville ikke vært rettferdig ovenfor verken dem, klubben eller fansen om de gikk rett inn i ellever jevnlig da det selvtillitsmessig kunne ført til dype sår, men og for utviklinga av spillerne. Det å løpe rundt og bare tape skader ett utviklingsløp. Ingenting er morsomme enn en lokal unggutt med masse spilletid og gode kamper, men det må være en brikke i ett mer modent lag og steg for steg i spillerutvikling.

«Det merkelige rivaleriet»

I ett tidligere prosjekt Aftenposten hadde for mange år siden skrev jeg blant annet ett innlegg om det «merkelige rivaleriet» som er mellom Glimt og TIL. Man er erkerivaler på banen, men utenfor banen har alltid dialogen mellom klubbene gått både høyt og lavt og man behandler hverandre med respekt. Det er ett stort antall spillere som har spilt for begge klubber der Runar Berg og Tom Høgli er de mest kjente. Og selv om oss mest hardcore supportere ikke tåler Glimt så kommer man ikke unna at det vi kaller sofasupportere, altså folk som sier de liker TIL best er vel så glade i Glimt og heier vel så mye på dem. Grunnen til det er ganske enkel og det er fordi begge lag er Nord-Norge og det er oss mot resten av verden.

Den skumle utviklinga her er jo jeg ser at de som man forventer skal være i hardcoregruppa lever fint med Glimt-suksess, ja til og med Isberget Supporterklubbs leder gratulerte de med serietittelen i fjor.

Glimt står dessverre altfor sterkt hos mange i Tromsø, det er neppe lett å få endret på og dermed blir heller ikke rivaleriet som burde til dels gått hardt for seg hele året egentlig kattemykt utover to kamper i året. Samtidig kan man si at dette må klubben selv bygge opp og det gjør man ikke med å låne inn en spiller fra dem, men hei, sportslig kvalitet kommer alltid først og det har man skaffet seg. TILs største oppdrag er å nærme seg de gule og det må man bruke alle midler tilgjengelig for å klare det. Man blir derfor ikke en farmerklubb eller for flørtende eller glade i Glimt kun ved lån av en spiller.

Glimts Spania-tur

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om Glimts Spania-tur da den er gjennomført og vel så det og gudene skal vite at det meste er jo sagt. Jeg har forståelse for at alt som måtte være til stede av smitteverntiltak og godkjennelser var til stede. Medisinsk kan man vel derfor neppe tyne Glimt for mye, men faktum er jo at en toppidrettsklubb som i 2020 var en del av en bransje som fikk veldig mye unntak fra smittevernsregler og egen protokoll for å kunne utøve idretten sin ga faen i all moralsk etikk og reiste til utlandet uansett.

 Ikke bare sier man «samme det» til ett helt land sine innbyggere som satt og sitter innesperret i egne hjem og bare kan drømme om en reise, men man brenner også moralske broer til resten av det norske fotballsamfunnet. Glimt har på egenhånd ikke bare satt fyr på rivaliseringen med oss, men og satt fyr på forholdet til andre klubber og ikke minst supportere rundt om i landet. Og det er jo deilig, det må jeg si. Man må åpenbart gi skryt til alle andre klubber som ble i Norge hele tiden. (Jeg angriper ikke MFK for sin reise, de var helt nødt til å dra) i motsetning til de gule som åpenbart dro på en unødvendig reise til sydligere strøk! Og ingen må si til meg at Glimt måtte reise fordi de var nødt til å trene og spiller kamper før sesongen, det må alle andre lag også. Lag med direkte treningsnekt valgte å ikke reise til varmere strøk og det trengte ikke Glimt heller.

Hvis noen hadde sagt til meg før sesongstart, det være før planlagt oppstart i Mars eller det som ble oppstarten i Juli at Arne, uavgjort borte mot Raufoss blir årets resultat. Vel, da hadde jeg nok bedt vedkommende slutte å sniffe av den berømte dunken.

Slik året har vært har jeg personlig meldt over lengre tid, hvert fall helt siden kampen mot Sogndal den 11. Oktober i år at opprykket denne sesongen kommer på Raufoss. Også skjer det på mest dramatiske vis etter at vi har havnet under midtveis i førsteomgangen. Drøyt 1.40 inn i de 3 minuttene som var lagt til på Nammo Stadion så vrir altså en av lagets ledere inn et frispark av helt Lionel Messi-klasse og da, da er uavgjort på Toten ett av mine aller, ja kanskje det aller største fotballminnet jeg noensinne har opplevd.

Ruben Yttergård Messi. Uavgjort på Toten mot Raufoss. Tenk at uavgjort på Toten mot semiprofesjonelle Raufoss skal bety så forbanna mye. Det er hinsides all fornuft.

Det avgjørende taktiske grepet

Jeg som supporter må bare gi utrolig mye kred til Gaute og Lars Petter på benken. Man satset alt, hev alt minus 2 mann + en keeper i angrep og det lyktes. Det er kaptein Wangberg som fikser frisparket, det er ett av de aller største TIL-navnene som har levert en god kamp som scorer målet. Det spiller ingen rolle om man taper med ett eller to, men dette var fotball og ett taktisk grep etter mitt hjerte. At man heller spiller litt kokos-fotball når det trengs, det er noe jeg elsker. Og det er ekstra deilig når man er såpass sikre med ball at man kun slipper imot en kontring som blir farlig, det er noe man vet skjer når man går «all in»

Fantastiske TIL

Det er med stor ydmykhet og en klubbs enorme velvilje at jeg var så heldig å få være til stede på Nammo i går og jeg innrømmer at på tross av en veldig bra start på kampen for TILs del så jeg mørkt på denne første matchballen til opprykk når vi vippet 90 spilte minutter. Raufoss spilte en solid forsvarskamp og til tross for TILs 2-3-5 formasjon mot slutten virket det ikke som man skulle evne å skape den store sjansen som sikret det nødvendige poenget. Så får man altså det frisparket. Jeg vet man har mange gode skuddbein i troppen, men jeg tenkte at dette går ikke. Også Ruben da, klubblegenden som kom hjem for å spille TIL opp. Gi meg styrke, jeg var altså like ødelagt i stemmen som etter 90 minutter med full sang når jeg trasket opp ut av stadion. Det å være tett på feiringa på Lygnasæter kro etter kampen var og en stor opplevelse.

Tromsø IL, takk for all velvilje og glede i 2020. Jeg er ydmyk, jeg er heldig, dere er fantastiske som alltid!

Klubblegenden

300 kamper for TIL, 55 mål. Mestscorende i Europa for TIL. Nederst i fryseboksen og tilbake. Dette er klubblegenden Magnus Andersen. Som Finnmarking hørte jeg om Magnus allerede når han var 15. Det er altså 19 år siden. Det er en evighet siden jeg tapte finalen i Altaturneringa mot Øksfjord med Magnus på laget. Nå er Magnus 33 år, han har vært 9 år i Tromsø og kronet altså denne opprykkskampen med sin 300 opptreden i rødt og hvitt. La oss håpe det blir flere år, for her er det bare å hylle til man blir sliten.

Usaklig «Internettsport»

Dessverre må man og snakke litt om den «internettsporten» som foregår rundt TIL og.  Det virker nesten som om det er blitt en egen idrett å snakke ned og kritisere TIL. Selv når man sikrer opprykk på det mest dramatiske vis så kastes det ukritisk poser med «sjit» rundt seg på nett, noe man spesielt ser på den famøse gruppen på FB som kaller seg Isberget og i avisa Itromsø sin chat med Helge Skog. Det som virker å være den største fellesnevneren er dog at dette er «sofasupportere» med absolutt null kunnskap om spillet fotball og hvert fall ikke om dynamikken i en fotballklubb.

Sånn sett er kanskje ikke dette noe å bry seg stort med, men det er trist å lese over disse tingene. Det er ingenting som er godt nok for mange og det er ett helt feil syn på hva Tromsø IL faktisk er per dags dato som fotballklubb. Altså. Jeg tror sannelig ikke at det hadde vært godt nok om man hadde årsbudsjettet til Paris St Germain, CL-samlingen til Real Madrid, ligatittelsamlinga til RBK og Braut Haaland som spiss for dette gjenget. Og det, det er bare til å bli latterlig oppgitt av.

2021

Jeg tror enda det er litt tidlig å snakke for mye om 2021, men vi er heldigvis tilbake i Eliteserien. Dette er det vi vil ha, men med det kommer det selvsagt ett høyere sportslig nivå. Man må trene hardere og smartere, man må få landet en del kontrakter, vi må dessverre si farvel til noen i opprykksgjengen og man må få handlet inn noen forsterkninger til troppen.

På ett vis starter 2021 for TIL allerede i morgen og det er nok allerede laget en overordnet plan for dette som skal spisses videre. Jeg tror og det er viktig at supportere og resten av de som mener noe om TIL finner rett tenningsnivå og har litt is i kroppen, for Eliteserien blir tøff og man kan ikke forvente å spasere rett inn i topp 6. Det kan og skal være målet på sikt å være oppi toppen, men først må man berge plassen og få re-etablert seg i landets øverste divisjon.

Men før det, sug litt på den berømmelige karamellen, det er ikke vits å lande helt enda. For oss fans behøver vi ikke lande før etter Jul. og nå skal vi pokker meg vinne Obos før vi tar helt ferie!

Jeg avslutter med sitat fra Ruben Yttergård Messi på Instagram i går.

«We did it». Ja Ruben, we fucking did it. Og vi gjorde det i ett spesielt år og vi gjorde det sammen!

Etter nesten 12 års fartstid tid i Isberget supporterklubb valgte jeg i forrige uke og trekke meg tilbake. Helt på slutten av TILs jubileumsdag 15 september ble valget tatt. Men hvorfor måtte det bli slik?

Begynnelsen:

Til å starte min egen tankerekke skal man ta en liten tur tilbake i historien til 2007 og 2008. Jeg hadde bodd noen år i Oslo, men hadde aldri tatt meg en tur på kamp på østlandsområdet, mye grunnet jobb selvsagt der jeg var mye borte. En av hovedgrunnene var dog at jeg om jeg ville på kamp så ville jeg være en supporter, en som sang og ropte fra tribunen til laget mitt. På slutten av 2007 hadde jeg sporet opp Isberget og hva de var. Selvsagt hadde man hørt om de før, men jeg fikk det ikke til å gå opp at masse folk fra Tromsø dro på kamp på Østlandet så lot det være med det.

28 juli 2008 dro jeg omsider på kamp. Uvitende hadde jeg plassert rett ved siden av det som da het «Isberget Sør». Med sine enkle og fortsatt fengende sanger skapte de bra liv og jeg var litt med og sang for TIL fra tribunen. Dette var midt i Norway Cup-uka i Oslo så Ullevaal var nesten smekk full og bortefeltet med nesten 3000 mennesker glemmer jeg aldri. Alle var nok ikke så glade i TIL som meg, men det var bra liv.

Utover høsten la jeg merke til dette gjenget på tv-kamper, særlig på Østlandet og senere på høsten når TIL møtte Lyn dro jeg på kamp igjen på Ullevaal. Gjenget var der da også og jeg sto med de og sang.

Min supporterinteresse var tent. Etter kontakt med Isbergets leder ble jeg informert om «Isberget Sør» og deres virkeområde. Fra 2009 var jeg en del av gjengen og fram til i dag har man hatt det masse moro, både med de i sør, men også de i nord ettersom man tok turen oppover på hjemmekamper fra da av. Spesielt i 2018 og 2019 tok det helt av for meg personlig med 43 av 60 seriekamper live på stadion og 31 strake bortekamper med den siste i 2017.

Avslutningen 2014 og de neste årene i Sør:

Nå skal ikke denne bloggen handle bare om mine år i Isberget, men skal man forstå utfallet er det viktig at historikken er med også. Vi tar derfor tiden fram til siste seriekamp i 2014 og jeg gir stafettpinnen videre etter den siste av mine 2 ganger 2 år som koordinator for Isberget her i Oslo. Det var mitt valg hvem som skulle ta over dette vervet og i etterpåklokskapens navn var dette ett av mine største feilvalg for det som skulle følge hadde jeg aldri sett for meg.

Grunnen til at dette er viktig å ta for seg er at det viser at jeg ikke er ufeilbarlig, ergo at jeg sikkert har gjort en del ting som ikke har vært korrekt. Eller, det har jeg jo, men det kommer vi tilbake til. For å gjøre en lang historie kort, i 2020 sitter vi igjen her i Sør uten noe organisert supportermiljø, dette var noe jeg varslet til Isbergets styre allerede i 2018 uten at de gjorde noe med det. Jevnlig ble det rapportert oppover at noe må gjøres før alt går galt. Ja, jeg ga klare og sterke meldinger, ikke alltid i politisk korrekt tilstand. Fra jeg varslet første gang tok det 18 måneder til det skjedde endringer, mye basert på at styrene i nord avfeide ting som personkonflikt og jeg at ønsket vervet selv. Ja, det var en personkonflikt mellom meg og daværende koordinator, den lever fra vedkommende sin side den dag i dag, men det var ikke grunnen til at jeg varslet. Grunnen til at jeg varslet var at jeg så ett miljø forsvinne. Og ville jeg ha vervet selv? Selvsagt ikke, dette var påstander uten faktiske forhold. Utad var styrene handlingslammet, jeg synes det er en fin beskrivelse. Jeg synes det og er ganske utrolig å bare anta at jeg ønsker et verv selv sånn utav det blå.

2017-2019 i Nord:

Også i nord så man tendenser til at Isberget var på nedadgående kurve. Allerede tidlig i 2017 merket man ett styre som prøvde, men ikke fikk til og det gikk mot lederskifte i supporterklubben. Inn kom Simo Valakari og tok TIL oppover, leder og styret fikk ny glød og det var ett dramatisk årsmøte i 2018.

Allerede her spådde jeg at innen 5 år vil ikke Isberget eksistere mer. Året gikk, men i 2019 ble det bare enda mer tydelig. En ting var at det ramlet sammen her i sør, men også i nord ble styreleder og styret totalt usynlig. Kommunikasjonen utad mot medlemsmassen ble fraværende utover styremøtereferat på nettsiden som måtte mases fram og jeg mistenker at i andre organisasjoner ble Isberget mer en byrde enn noe positivt. Oppslutningen rundt supporterklubben på kamper ble lavere og lavere og stemningen like så og vi var flere som tenkte at noe radikalt måtte skje ellers var nedleggelse neste. Det ble nesten en byrde å representere supporterklubben på bortekamper, personlig benyttet jeg mindre og mindre effekter med Isbergets logo på utover året.

Nå skal det sies at TILs sportslige resultater har en stor påvirkning, men samtidig var supporterklubben på såpass nedadgående at det er spørs om bedre jobb av TIL hadde hjulpet. Mange var mildt sagt dritlei.

Årsmøtet 2020:

Det var varslet at det ville bli liv på årsmøtet i år. Drama av en annen verden er beskrivende for alt som skjedde. Ny leder ble det, på benkeforslag. Nye folk ble benket og valgt inn i styret. Inkludert undertegnede som vara med 1 stemme. Veldig overraskende for meg. Og åpenbart ett veldig upopulært valg, jeg hadde jo flagget høyt at framtiden var å flytte til Felt L igjen og stå med Forza, ja kanskje en sammenslåing også.

Men kult tenkte jeg, flere nye i styret, folk som hadde ytret at nå måtte det endringer til. En ny leder som tok over med masse entusiasme. En stor sjanse til å berge Isberget Supporterklubb fra avgrunnen, en klubb og ett miljø som berget meg selv fra avgrunnen i tøffe tider. Jeg var ekstremt motivert. Jeg fikk de oppgavene jeg ville ha også, noe som gjorde meg enda mer klar for dette.

Så kom Corona-viruset. Alt gikk i stå, så også supporterarbeidet. Lederen vår forsvant og trakk seg, ekstraordinært årsmøte måtte nå avholdes så medlemsmassen kunne velge ny leder.

2 juli 2020.

Dette var dagen for det ekstraordinære årsmøtet. Valgkomitéen hadde jobbet godt og hadde lirket ut Forza Tromsø-leder Morten Killingberg som sin kandidat. Ett kandidatur med åpenbart mye oppstyr, men også det rette for framtiden. Morten sa også ja og vant en jevn avstemning. Årsmøtet skal jeg ikke referere, men det ble som kjent mye drama der også og til slutt ble Karin Mikalsen valgt som ny leder, også det i ett jevnt valg.

Allerede der og da vurderte jeg å trekke meg, men valgte å være lojal, jobbe for Karin og oppreisning av Isberget. Jeg trivdes med mine oppgaver. Dette angrer jeg, jeg angrer avgjørelsen om å stå på videre. Jeg skulle trukket meg på direkten, jeg hadde aldri tro på det prosjektet der. Hver en eneste ting jeg skulle gjøre ble satt på vent. Alltid en unnskyldning for å ikke gjøre noe, jeg verken gadd eller hadde lyst.

Valg av styre:

Når man velger ett styre i en supporterklubb så blir dette styret ett speil av medlemsmassen. De kandidatene som velges inn får vervet av medlemmene grunnet sine tanker og ideèr. Da er det en enorm overraskelse at medlemsmassen ikke ønsker den mannen i Tromsø som har best og flest meninger, visjoner etc. om supporterkultur og utvikling av supporterkultur som sin leder. At man da heller havner på en leder som jeg vil påstå ikke har ett kløyva snev om supporterkultur. Ja, det er 2-3 stykker i styret som skjønner hva en supporter skal være. Absolutt flinke folk jeg har respekt for, men dette hjelper lite i lengden for utviklingen av supporterklubben. Min personlige tillit til nåværende leder er lik null og jeg ser ingen kunnskap om hvordan ting skal bli bedre.

Isbergets medlemsmasse har tatt sitt valg for de neste 16 månedene og det valget er null søkelys på utvikling, men å stå på stedet hvil. Hvorfor gjør man det? Gammelt surr fra 7-8 år tilbake i tid blir viktigere. Supporterklubben per dags dato framstår slik at det er en fraksjon med mennesker som sitter i bakgrunnen. Før årsmøtet hadde ingen av de fremtredende verv i supporterklubben, men dette er mektige personer i supportersammenheng. Selv om de ikke styrer så styrer de mye for det og da hjelper det å ha noen nikkedukker i ledelsen. For å bøte på mangel av folk i verv etter møtet den 2 juli er nå noen av disse tatt inn i varmen så man leser greit hva neste årsmøte vil bringe.

I tillegg har det etter min oppfatning vært en kultur for å skylde på andre organisasjoner for sitt eget forfall. Da bommer man så fatalt på egen selvinnsikt at det grenser til latterlig.

Hva er Isberget Supporterklubb per september 2020? Vel, man er en supporterklubb for alle. Det er riktig og fint, slik det skal være. Men hva er de egentlig? Medlemstallmessig er man omtrent like stor som før årsmøtet, men vi får se i 2021 hvor store man er. Jeg vet det er mange som står på medlemslistene nå som ikke blir å stå der neste år. Får man gå på kamp neste år er det helt klart ett spørsmålstegn om man i det hele er størst i Tromsø.

A-feltet:

I sin storhetstid før 2011-sesongen valgte Isberget å flytte fra Felt L til Felt A. Bakgrunnen var tv-synlighet og ikke minst enklere å få vist fram sine tifoer. På denne tiden var ISK en større supporterklubb, det var virkelig bra med folk på kampene (Klart TIL var i sin beste tid også da på banen) og det var strålende trøkk på kampene. Isberget var en institusjon i byen og trakk til seg folk fra nært og fjernt. Og ikke minst, man hadde en tifo-gruppe med masse ekspertise og kunnskap på pyroteknikk og det å lage bannere.

I 2020 er denne ekspertisen borte, de aller fleste av folkene er borte og sangene man synger forsvinner i vinden og bannerne som lages er av enkleste sort. For øvrig gir jeg respekt til de som stiller opp frivillig og lager banner osv, det er styr med det. Men når ekspertisen er borte og stemninga likeså, hvorfor skal man da tviholde på A-feltet? Vel, igjen er historien viktig og det er visst nok bedre slik det er nå enn å flytte til Felt L og stå med Forza selv om det hadde gjort trøkket på stadion voldsomt mye bedre. Når det skjedde var det greit, det er en totalt feil avgjørelse å stå bunnfast på dette i 2020.

Samarbeidet med Forza Tromsø.

Dette fortjener ett kapittel i en egen bok nesten, men man får prøve å få det litt kort. Når Forza i 2013 ble stiftet var det for å få ett annet alternativ til Isberget. I utgangspunktet på dette tidspunktet dødfødt. Og gjenget på L-feltet har ikke hatt det lett hele veien, det innrømmer de nok selv. På ett tidspunkt la de attpåtil ned driften grunnet en krangel med TIL om sesongkortpriser. Det har gjennom tidene vært flere forsøk på slike «utbrytergrupper» uten suksess. Men de ble værende og har de siste 7 årene stått på sitt vante felt, nå viser de og styrke selv i Corona-tider med lite mennesker på kamp.

Internt i Isberget i Tromsø har ikke Forza vært populære, det er de enda ikke. Og av mange kommer de aldri til å bli det grunnet det folk dypt inne tror er sleivspark fra Morten Killingberg mot Isberget i 2013. Det eneste som har vært uttalt er at oppstarten av Forza ikke var en direkte kamp til og mot Isberget og at han da ikke synes at ISK assosierte til den yngre garde.

Men dette har brent seg fast hos mange, kanskje spesielt hos mange i den fraksjonen jeg nevnte tidligere. Jeg har hørt folk si at «Morten mener Isberget er «gamle alkiser» osv. Dette er slik som aldri har vært sagt, men en ærlig og fair mening har blitt spunnet mye på, til slutt er det kun en vinner her.

Det at dette er så mange år siden betyr ikke noe for synet på Forza og tanker om samarbeid med dem, da og stå på Felt L med dem, i verste fall sammenslåing bygger is i blodårene hos folk.

De siste 2-3 årene har det vært mange forsøk fra Forza på å få til noe med Isberget. Det har vært utallige telefonsamtaler, møter, ja flere der TIL og har vært involvert. Alt har endt med at styret i Isberget har avfeid å få noe til. Når styret ikke ønsker samarbeid, da blir det vel mildt sagt håpløst og det blir enda mer umulig å få med en medlemsmasse på noe.

Man ser dette og på kamp, synger man med på sanger som Forza synger kjeftes man ned og det er en stadig opplevelse at på «tversover-sanger» der den ene grupperinga starter og den andre svarer så ønsker ISK i stor grad å ikke være med når Forza starter og når ISK starter og Forza ikke hører/svarer med en gang så er hvert fall ikke på felt A noe er feil.

Newsflash: Forza søkte samarbeid ser man tilbake til møtet 2 juli. De var klare, medlemsmassen hos ISK slo det ned. Her ønskes det ikke samarbeid og utvikling var svaret. Her skal det ikke flyttes fra Felt A.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Forza sier farvel, vi kjører vårt løp. Alle sjanser for samarbeid er blåst, hvert fall de neste 16 månedene, kanskje for alltid. Og folket merker seg det, medlemstallene for gjengen på Felt L øker ukentlig og de kan kanskje være størst allerede til neste år.

Jeg registrerte og at Isbergets leder framhevet i sin kommentar at det hadde invitert Forza til å synge «Hjertet mitt har æ i Tromsø» utenfor samlingsstedet til ISK før kampen mot LSK, noe Forza som var fullt opptatt med sitt vorspiel før kampen avslo. Når man ser tilbake på både oppmøtet, stemningen og denne seansen hos ISK skjønner jeg godt at Forza avslo, det opplegget der kan kun beskrives som flaut. Og hvis det er slik man ønsker samarbeid er noe fundamentalt galt i forståelsen av hvor man skal gå videre.

TILs rolle:

TILs rolle i dette blir ganske kompleks. Alt de ønsker er best mulig stemning på Alfheim. Alt de kan gjøre er å legge til rette, men det blir også vanskelig når den ene grupperingen setter seg på bakbeina for alt.

Jeg vet ikke hva som sies internt på Alfheim, men jeg har mine tanker om det. Den dagen de vil uttale seg om noe får de gjøre det, men det jeg vet er at de vil bli satt i en skvis på ett eller annet tidspunkt. Tidspunktet er når Forza blir den største supportergrupperinga i Tromsø by. Når de er flest mennesker på kamp og når de skaper best stemning (Noe de allerede gjør).

Skal TIL stå last og brast med ISK som sin offisielle supporterklubb eller avslutte den delen av samarbeidet for så og utnevne Forza i samme rollen? Eller bare avslutte alle supporterkoblinger og si at dere får være på kamp på de feltene dere vil og vi er glade dere er her, men det er det.

Isberget Supporterklubb er dessverre blitt ett belastende navn med gamle rykter, spesielt på alkoholsiden.Men og med alt dramaet innad og utafor supporterklubben. Både for seg selv men og for klubben slik jeg ser det. Det er så liten tvil om hva framtiden er, men jeg bestemmer ikke klubbens vei. Uansett utfall, det vil bli en aldri så liten storm om eller når ting skjer.

Oppsummering og tid for selvransakelse;

2020 har vært ett langt og tøft år for supporterklubben med mye bråk rundt den. Det er nå gått 2 år siden min «5års-spådom» og jeg står fortsatt på den. Dette er veldig trist.

Jeg savner den gode tiden i Isberget. Da man virkelig var stolt over å representere supporterklubben. Da man ble tatt på alvor. Jeg har stort sett vært lojal mot supporterklubben, men det har raknet mye de siste to årene grunnet det forfallet som har vært så lett å se. Det er jævlig kjedelig at det skjer. Det verste er at det er så mange gode mennesker i ISK som jeg kjenner personlig, som jeg har hatt så utrolig mye morsomt sammen med på kamper, turer og hjemme i Tromsø. Ja, Tromsø er som mitt hjem selv om jeg ikke er derfra. Mennesker som dro meg tilbake til livet i min krise, mennesker jeg respekterer av hele mitt hjerte og sjel, mennesker jeg virkelig liker.

Jeg har de siste årene blitt stemplet til dels som illojal grunnet min «tiltrekning» mot Forza. Klare og sterke meninger om hva framtiden er. Men det har jo blitt sagd ned hver gang. OK, det er fair, man forsvarer vel sine hjertebarn. At jeg ble valgt inn i styret var nok ett hardt slag ettersom jeg har jobbet for nye tider såpass mye.

Men det har etter hvert til flaut å representere Isberget. Effektene jeg har med den logoen er pakket bort, de blir ikke brukt mer. Dette er jeg ikke alene om. Jeg er lei av alt dramaet om alt innad i supporterklubben. Jeg undres hva TIL tenker. Isberget er i større og større grad styrt av vennskap og blitt en scene for drama framfor supporterliv og supporterkultur.

Jeg vet mange vennskap og bekjentskaper er borte og flere ryker med mine tanker her. Det er synd og kjedelig, men sak og person er ikke alltid lett å skille.

Men, jeg har gjort og sagt alt mitt for Isbergets beste. En ny og frisk start, redde supporterklubben fra avgrunnen. Per dags dato skjønner jeg ikke hvordan det skal kunne skje. Hvordan 2021 blir å se ut vet jeg ikke, men alle signaler tyder på tøffe tider for Isbergets trofaste og desto lettere tider for de i Forza Tromsø. 

Har jeg gjort alt rett? På ingen måte. Jeg burde sikkert holdt kjeft og bare trukket meg ut allerede i 2018 og definitivt den 2 juli 2020. Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri hadde fått noe gjenvalg i Isbergets styre selv om jeg hadde ønsket det og det ville uansett vært umulig å jobbe for utvikling av supporterklubben slik jeg ønsker det burde vært og bør være i framtida.

Har jeg bidratt til å skape drama? Uten tvil, men kun fordi jeg har sett avgrunnen komme og ville hindre det.

Hva skal jeg gjøre videre? Det svaret er klart, jeg skal hjelpe Forza som medlem i de til å bli størst både hjemme og borte. Prosjektet deres er for kult til å ikke være med på!

Rune Robertsen sin leder om at Isberget bør legge seg selv ned skapte masse furore i supporterklubben. Dette skjer ikke i år, ikke i 2021. Men hva skjer etter det? Per dags dato har Robertsen rett, dette er noe årsmøtet 2021 i supporterklubben må ta innover seg og vurdere. Sjelden har vel jeg vært mer enig med en journalist hvert fall.

Hver enkelt som er medlem i ISK må selv vurdere hva de ønsker å gjøre. Men de må vurdere sterkt om de ønsker å være assosiert med dagens Isberget. Drama, dårlig stemning både før, under og etter kamp. Er du stolt av å være medlem i dagens supporterklubb? Er du fornøyd med utviklingen? Ønsker du noe nytt? Vel, om det er noen tvil i slike spørsmål så er vel veien videre klar for meg.

Det aller viktigste spørsmålet er vel dette.

Har du tillit til dagens leder og styre og prosjektet de driver? Jeg har ikke det selvom jeg verdsetter noen av de i styret høyt som supportere.

Takk for meg Isberget og hallais Forza Tromsø! Og det viktigste i alt, Tromsø IL, for dere svømmer jeg omså i ett basseng av glødende kull!